I år har jeg flere ganger gått rundt i hagen og merket at jeg er veldig stolt og fornøyd. Det skyldes selvsagt at det ikke lengre er så mange store prosjekter foran oss, men også at hagen er blitt slik som jeg hadde ønsket meg. Ja, faktisk kanskje også bedre.
Nå kan jeg bruke tiden i hagen til å vedlikeholde. For selv om jeg har plantet tett så spretter ugresset opp hvis det er en liten bar flekk. Men jeg merker at jeg har en helt annen ro når jeg holder på med slikt nå - det er ikke så mye som haster andre steder. Jeg sier ikke at hagen er plettfri. Den er for stor for meg til å være det. Da måtte jeg kunnet holde på i hagen på heltid. Og jeg ser at "kjøkkenhagen" gror ned, men jeg blir ikke lengre oppgitt over det.
Et par ganger de siste ukene tenkte jeg at jeg burde vært med på "1000 åpne hager" for tredje gang, men når det nærmet seg så var jeg veldig glad for at jeg ikke meldte meg på. Det kan kanskje bli neste år.
For det er bare ti år siden det var blitt drenert langs vestveggen og massene som var fylt tilbake ikke akkurat var et godt grunnlag for blomster.
Akkurat denne delen ble jeg kvitt da det sto en minigraver på tunet senere den sommeren. Men på den andre siden av trappa og langs hele østveggen har jeg gravd ut for hånd og fylt på bedre jord selv.
Min mor plantet granhekk for oss i begynnelsen av oktober 2008. Nå er den 2 meter høy og skjermer så bra mot den lille veien mot skogen. Dessuten gir den ly til plantene innenfor.Det er dette utgangspunktet som gjør meg stolt. Dette har vi fått til.